Skrevet av Therese Slaaen Pladsen, David Andreas Bell, Jonas Lahaug Lauveng og Halvor Mydske Thoresen

vestnorsk.pngDialekter som er en del av ett og samme språk, skiller seg fra hverandre på fonologiske måter, det vil si språklyder, tonefall og trykkmønster. Språklige trekk som kan hjelpe oss å plassere en dialekt geografisk eller sentralt, blir kalt målmerker. Det vestnorske talemålet er en geolekt, altså en talemålsvariant som er knyttet til sted. Det er viktig å huske på at alle som bor på ett sted, ikke snakker helt likt på grunn av tilflytning, sosiolekter (talemål knyttet til sosialt lag) eller etnolekter (talemål knyttet til etnisk bakgrunn).

De vestlandske dialektene har store variasjoner. På store deler av Vestlandet, finner man skarre-r. Skarre-r-en blir laget ved at den bakre delen av tunga nærmer seg drøvelen under uttalen. Spesielt Bergen, Stavanger og Ullensvang er kjent for dette. Og gjennom de siste hundre årene har skarre-r-en spredd seg til store deler av den sørlige delen av Vestlandet. Et annet kjennetegn som Vestlandet er berømt for er a-målet sitt. Alle a-verb har infinitiv som slutter med a-endelser. Eksempler på dette er «kjøpa» og «vera». På Sør-Vestlandet finner man o/å-endelser på substantiv som «bygdå» og «huså», mens lengre nord finner man i-endelser.

Over hele Vestlandet er bruken av «e» og «eg» istedenfor «jeg» dominerende, men også her finner man unntak. På Sunnmøre blir ordet «ej» flittig brukt, og i Romsdalen (Molde) bruker man «i» i stedet for «eg/e/jeg».
Langs hele kysten fra Sørlandet til Stavanger finner man også bruken av bløte konsonanter i talemålet. Konsonantene b, d og g blir brukt i stedet for p, t og k mellom vokaler eller på slutten av ord. For eksempel «bog» og «håb» for bok og håp.

Skrevet 24.01.2012

Kilder: