Wischmann_1881.jpg
Ivar Aasen
Skrevet av Håvard Stenersen, Linn Kristine Klemo, Benjamin Suhanthakumar og Vibeke Sørum


Det norske skriftspråket, i form av bokmål og nynorsk, har blitt utviklet gjennom en lang prosess de siste to åten av Europa. Dette holdt mange nordmenn fast på, til tross for at noen ville fornorske språket.
I perioden 1800-1840, spesielt etter frigjøringen fra Danmark, slår ideen om et norsk skriftspråk igjennom, og dette blir språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid. Det utviklet seg en kraftig språkdebatt, og det ble brukt forskjellige argumenter for å fremme de ulike synspunktene.

Welhaven og hans medstudenter mente at det danske språket var et «modermaal». Når i tillegg embetsmennene, som var Norges viktigste bidragsytere på kulturfronten, brukte dansk, ble det argumentert for at dette språket best kunne representere Norge i den europeiske kulturen. Argumentene gikk også ut på at det danske skriftspråket var så likt det norske talemålet at det ikke var behov for et eget norsk skriftspråk, og at det ville være en lang og omfattende prosess å endre skriftspråket som allerede var i bruk i de viktigste norske institusjonene. Til tross for disse argumentene, tapte tilhengerne av å bevare det danske språk i Norge kampen mot fornorskingstilhengerne.
knudsenknud(1812).jpg
Knud Knudsen


En av de som mente at dansken skulle fornorskes var Wergeland. Han begynte å eksperimentere med norske ord og uttrykksmåter i stedet for danske. Asbjørnsen og Moe brukte norsk språkform da de skrev ned de norske folkeeventyrene rundt 1837. Knud Knudsen valgte å bruke dagligtalen til den dannede klasse i hovedstaden, som utgangspunkt for språket han utviklet, som fikk navnet riksmål. Dette utviklet seg senere videre til dagens bokmål.

Så var det andre som ville bygge skriftspråket på norsk grunn, de lette etter det ekte, opprinnelige og nasjonale. Peter Andreas Munch mente at dersom det skulle skapes et eget skriftspråk, måtte det bygges på norrønt. Mange vendte også blikket til bøndene som levde på landet, og som i motsetning til byene, hadde beholdt dialekten og den typisk norske kulturen. Dette var en grunn til at Ivar Aasen senere vandret rundt om i Norge for å finne fellestrekk i de norske dialektene. Slik skapte han «landsmålet» eller «nynorsk» som det heter i dag.

Skrevet 24.01.2012

Kilder: